"Hvis frihed overhovedet betyder noget, så betyder det retten til at fortælle folk det, de ikke vil høre"

George Orwell

Forbandelsen blev brudt

18. april 2012 - Artikel - af Hans Rustad

Hans Rustad

Breivik virkerde nærmest underlig og komisk under retssagens første dag og nævnte ikke det såkaldte "counter-jihad"-miljø, skriver Hans Rustad.

Anders Behring Breivik virket langt sterkere på omgivelsene, så lenge han ikke sa noe. Filmene og kronologien over 22/7 snakket for ham.

Da han opplot munnen ble forbannelsen brutt. Først i en temmelig svak politisk tale. Han falt pladask til jorden, da statadvokat Inga Bejer Engh tok ham i hånden og ledet ham. Til tider ble det komisk. For første gang kunne man høre folk le spontant.

Den ellers nøyktige og kontrollerte Breivik mistet oversikten, da statsadvokat Bejer Engh begynte utspørringen.

At journalistene ikke hører etter, forandrer ikke på dette. Det ble også Torgeir Husby og Synne Sørheims dag [retspsykiaterne, der erklærede Breivik for paranoid skitzofren, red.]. Deres rapport ble rettferdiggjort.

Ikke kontrol over sproget

Breivik kommer med den ene selvmotsigelsen etter den andre. Han har ikke kontroll over språket. Tilsynelatende snakker han meget sofistikert. Men det er noe affektert, kunstig over språket hans.

Ett eksempel var hans hyppige bruk av ordet “pompøsitet”. Som statadvokat Svein Holden sa: -Nå tror jeg, du har brukt ordet 15-20 ganger. Kan du si oss, hva du legger i det?

 Dette var nettopp et eksempel på det Husby/Sørheim trekker frem i sin rapport: en underlig, skrudd bruk av bestemte ord. Man forstår, han legger noe annet i dem enn vanlig betydning, og han gjentar dem igjen og igjen. Når aktor ber ham forklare, vikler han seg inn i endeløse utlegninger, som ikke virker rasjonelle.

Ett eksempel var spørsmålene om hvor mye bombingen av Serbia betød for Breiviks radikalisering: hvar det en avgjørende årsak? Nei, svarte Breivik, det var dråpen som fikk begeret til å renne over. Men så kvalifiserte han også dette, igjen og igjen.

Plutselig sier han det jo var rett etter 9/11 og de hadde fått annet å tenke på, og her rotet han med kronologien. Folk i Vest-Europa hadde nok med sine egne problemer.

Hva mente han egentlig?

Det var det ikke lett å bli klok på. For virkelig å forstå det usammenhengende i hans svar må man lese en lengre utveksling med Bejer Engh eller Holden.

"Pompøsitet"

Ett vannskille var året 2001, da var Breivik medlem av Frp, samtidig som han hevder han møtte noen “militante nasjonalister” i utlandet, som han sier. Det forble kryptisk, hvem dette var.

Breivik refererte senere til dem som “fire svette menn i en kjeller”. Det lød mer imponerende å kalle dem Knights Templar. Dette var et eksempel på hans pompøsitet. Det var for propagandaformål, for å blåse opp saken.

Slike detaljer avslørte ham, og de sa mye om hans karakter, og hva slags organisasjon han tilhørte: en encelleenhet på kommandørnivå. Det var to andre slike celler, hevdet Breivik.

Breivik nevnte noe om at det var uenighet innen gruppen da han traff dem i 2001: noen ønsket å jobbe på grasrota, andre ønsket konfrontasjoner

Kan du si noe mer om de ulike meningene innen nettverket, kan du utdype det? spurte Holden.

"Jeg ønsker ikke å si noe mer enn det jeg har sagt i avhør, men jeg har helt mistet oversikten over hva jeg har sagt, svarte Breivik."

Både måten Breivik svarer på og det han sier har noe pussig ved seg. Det er som han motsier seg selv, eller som det er doble budskap, som slår hverandre ihjel, når han snakker.

Slik oppstår en merkelig dissonans. Aktoratet ser ut til å være fortrolig ved denne siden av ham, det samme synes politiet og Husby/Sørheim å være. Det er måten Breivik snakker på, som forteller om en øde øy.

Mærkelig og komisk

Når han begynner å snakke, er han slett ikke skremmende. Heller litt merkelig og komisk. Det er noe gutteromsaktig over ham, og han viser en forbausende tillit til Bejer Engh, og hun får ham til å utlevere seg.

Vitnemålet han ga var helt ødeleggende, og stakkarslig. Da han skulle gi noen eksempler på det, han kalte motstandskampen nevnte han Lasermannen II fra Sverige, Erik Blücher, Johnny Olsen (Hadelandsdrapene) og Arne Myrdal og den nynazistiske tremannsgruppen NSU i Tyskland, hvis eneste bedrift var å drepe folk.

Dette var en ynkelig omgang, og bare det at Breivik kunne identifisere seg med disse, sa mye om hvor på jordet han er. Det såkalt counterjihadmiljøet, som de etablerte mediene har gjort et stort nummer av, nevnte han ikke.

 

Hans Rustad, redaktør af norske Document.no, følger retssagen tæt og kommer selv til at optræde i den som vidne.

 

 

Der er lukket for flere kommentarer til dette indlæg