"Hvis frihed overhovedet betyder noget, så betyder det retten til at fortælle folk det, de ikke vil høre"

George Orwell

Kommentar: De homofiles mærkelige kammerat

november 2006 - Bruce Bawer

Hvad Asmaa Abdol-Hamid end går og siger til Politiken, går hun i brechen for organisationer i Danmark og en motstandsbevægelse i Irak, som mener, at homoseksuelle fortjener dødsstraf.

Da jeg først begynte å delta i arrangementer for homofilerettigheter på 1980-tallet, oppdaget jeg at for noen av organisatorene var det aldri tilstrekkelig å kjempe for like rettigheter for homofile. Tvert imot var det alltid en overflod av paroler for andre saker samt foredragsholdere fra øvrige ”undertrykkede” minoriteter. Tanken bak dette var at homofile bare utgjør en del av en progressiv allianse med andre grupper. At denne storslåtte ”alliansen” aldri ble gjensidig var knapt noen hindring for homofiles antatte ledere. For deres primære lojalitet var klart ikke til homofiles rettigheter og velferd, men til et noe nymarxistisk tankesett som ikke hadde stort med virkeligheten å gjøre. Det tankesettet betraktet vestlig kapitalisme som fienden (selv om flere og flere store selskaper stilte helseforsikring og andre goder til rådighet for homofile ansattes partnere) og oppfattet andre ”underkuede” minoriteter som kamerater (selv om fiendtligheten mot homofile i noen av disse grupper var skyhøy).

Jeg tenkte på alt dette når jeg hørte om den siste utviklingen i karrieren til Asmaa Abdol-Hamid, som nå stiller til valg som folketingskandidat. Damen som nekter å håndhilse på menn, som har uttalt seg for jihadistene i Irak, som var frontfigur for foreningene som politianmeldte Jyllands-Posten i karikatursaken og som står i spissen av forsøket på å gjøre hijab til en alminnelig del av den danske hverdagen, har høstet ros hos noen av Københavns mest profilerte homofile. Ifølge Anders Hjort har tre ”politiske bannerførere for homoseksuelles rettigheder” nemlig meddelt at de ønsker å se Abdol-Hamid i Folketinget. ”Det er vigtigt at få sat marginalisering på den politiske dagsorden,” hevder en av disse ”bannerførere”, som kaller seg Djuna Barnes. Dette kommer i kjølvannet av at Abdol-Hamid har forfektet (Politiken, 23.9) at hun synes det er greit å være homofil.

Barnes sin retorikk om ”marginalisering” gjenkjenner jeg fra 80- og 90-tallet, da homoledere stadig insisterte på behovet for solidaritet mellom de ”marginaliserte”.Denne gangen er praten om solidaritet enda mer idiotisk en den var da – for den ”marginaliserte” minoriteten som Abdol-Hamid tilhører deler nå engang en tro som utvetydig erklærer at homofile må henrettes. Hva Abdol-Hamid enn sa til Politiken, har hun stilt seg i bresjen for organisasjoner i Danmark, og en motstandbevegelse i Irak, som mener at homoseksuelle fortjener dødsstraff, punktum.

Det er kort sagt noe her som ikke stemmer. Dersom Abdol-Hamid kan avvise ortodoks koransk lære om homofile, hvorfor må hun da bruke hijab, som koranen ikke krever? Når man i tillegg regner med hennes mange selvmotsigelser og usannheter, som Lars Hedegaard dokumenterte i april i år, er det vanskelig å si med overbevisning at hun er en ekte homovenn. Det gir i hvert fall ingen mening å si at man tror på homofiles rettigheter, eller på demokratiske rettigheter generelt sett, samtidig som ens meninger og forbindelser og klesdrakt vitner om et vaklende forhold til den frie verdens grunnleggende prinsipper.

Men det er nettopp ”den frie verden” som kanskje er nøkkelbegrepet her. Selv i 2007, 18 år etter fallet av Berlin-muren og 6 år etter 11.9, er det helt sedvanlig i politisk korrekte miljøer, også blant ”politiske bannerførere for homoseksuelles rettigheder”, å anse begrepet ”den frie verden” som en vits, å mene at kapitalisme er det verste ondet på kloden og å betrakte alle som kjemper mot Vesten (selv i jihadens navn) som allierte. Opererer man med et slik verdensbilde, er det bare logisk å gi ens tilslutning til en kandidat som viser tegn på å være islamist, eller som i hvert fall omgås svært mange islamister – selv om man som homofil blir ansett av islamister som avskum. Vi lever i en tid når en homofil som knytter bånd med de som forakter ham kalles ”fremskrittsvennlig” i visse kretser – og en homse som kritiserer slik samarbeid stemples som ”reaksjonær”. Vender mange danske homoseksuelle seg til disse villedede ”bannerførerne” for råd om stemmegivning? Man kan kun håpe at svaret er nei.