Trykkefrihedsselskabet avholdt lørdag 16. april et møte på Vartov i København om ytringsfrihedsrealisme kontra ytringsliberalisme. Det er TV2s opptak av samtaler med imamer med skjult kamera, som har flyttet debatten i Danmark.
Igjen. For det er egentlig ikke noe nytt. Den islamistiske wonderboy Ahmed Akkari sa det samme da han hoppet av og skrev bok for et par år siden. Han fortalte hva som virkelig foregår i moskeene, på de muslimske skolene, hvem som er leder i ghettoene, hvordan makt og kontroll utøves. Allerede da var jihad i Danmark brutt ut. Kurt Westergaard var blitt angrepet med øks i sitt eget hjem. Mumai-terroristene planla angrep på Jyllands-Posten, og jihadister fra Sverige gjorde det samme.
Lars Hedegaard var nesten blitt drept foran inngangsdøren til sin egen boligblokk på Frederiksvej.
Krudttønden og Krystalgade var fullendte terrorhandlinger. Selv om det har vist seg at det var forbindelseslinjer mellom Omar el-Hussein og Basil Hassan, mannen som forsøkte å drepe Lars Hedegaard.
Hvis paneldeltakerne på Vartov hadde våget å være enige om disse elementære hendelser kunne diskusjonen vært mer konstruktiv. Det er nok enige om dem som faktum. De bestrider dem ikke. Men de vil ikke forstå dem.
De snakker heller om noe annet. Det er blitt definisjonen på å være liberal: Benekt sammenhenger, snakk heller om hvilken fare det vil være for demokratiet om vi innskrenker muslimenes rettigheter. Det lyder smukt, men er en løgn og «alle vet det».
Hvorfor forsvarer de denne løgn? Fordi det vil frata dem den frie rolle som intellektuelle.
Hvis de blir tvunget til å innrømme at Vesten er i krig med islam blir de tvunget til å ta stilling til premisser som ikke er selvvalgte.
Friheten er kommet til å bety retten å bestemme sine egne premisser.
Det gir seg absurde utslag. Flemming Rose, eks-kulturredaktøren på Jyllands-Posten, som har nedkalt en dødsdom over sitt hode pga karikaturtegningene, var den som mest tydelig forsvarte retten til å invitere islamistiske hatpredikanter til Danmark.
Ytringsfriheten var ikke bare en rett til å si sin mening, det var også retten til å høre det man ville, det ville derfor være et inngrep i muslimenes rettigheter hvis de ble nektet retten til å invitere hvem de ville høre.
Dessuten – Rose var litt lei det stadig gnålet om hatpredikanter. Hat var jo en helt normal følelse. Akkurat som kjærlighet. Det var overdrevet å hele tiden å snakke om hatpredikanter.
Rose er et interessant psykologisk fenomen. Her sitter en mann som resten av liv må leve med usikkerheten og frykten. Hva var den lyden? Hvem er den mannen som følger etter meg? Han kan aldri senke guarden. Når han står på plakaten, som til dagens møte, må han omgis av uniformert politi med maskinpistoler.
De var der også for Naser Khader, som heller ikke kan bevege seg i det offentlige rom uten livvakter.
PET hadde vært på befaring før møtet og vurdert hvor deltakerne skulle sitte. De ble sittende foran vinduene, men med skodderne for. De kunne jo skytes utenfra.
Slik er ytringsfrihetens kår i det nye Danmark. Norge har ikke offentlige møter – dvs møter som er forhåndsannonsert – med truede personer som Rose eller Khader, og hvis de kommer er sikkerheten også i Norge på topp. Men Norge har ikke et Trykkefrihedsselskab og hvis Tore Bjørgo og hans nye senter mot høyreekstremisme lykkes, kommer det heller ikke til å få det. De meninger som Trykkefrihedsselskabet forfekter blir i Norge definert som høyreekstreme.
Trykkefrihedsselskabets Katrine Winkel Holm og Aia Fogh foreslo nylig:
Begræns adgangen til indfødsretten: Intet statsborgerskab til kalifat-tilhængere.
Forbyd indrejse for imamer, der forkynder at frihedsrettighederne skal gå ad helvede til og ønsker en omkalfatring af den demokratiske orden og afskaffelse af frihedsrettighederne.
Først og sidst: Luk grænsen for muslimsk indvandring. Så gør man ytringsfriheden en kolossal tjeneste på lang sigt.
Man kan være uenig eller enig, det overordnede prinsipp de to tar utgangspunkt er at suvereniteten går foran et individs rettigheter. Hvis det er slik at innvandringen truer danskenes frihet, har så ikke folket rett til å stemme på partier som beskytter dem ved å stenge grensene? Eller står individets rett til å «invitere» hvem de vil over den nasjonale suverenitet?
Dette er et avgjørende spørsmål. Som vi vet: I Norge sier den politiske klassen nei til stenge grenser som en vederstyggelighet. Det er i virkeligheten et nei til den nasjonale suverenitet, selv om de ikke vil uttrykke seg på den måten. Igjen ser vi hvordan danskene er med å rykke debatten.
De liberale får problemer med å forsvare friheten når det er en frihet som undergraver flertallets frihet.
Selv Rose måtte innrømme at det var en sammenheng mellom kvantiteten på innvandring, antall muslimer og truslene mot ytringsfriheten, religionsfriheten og forsamlingsfriheten.
Men han og de andre liberalerne – Mikkel Andersson og Jens-Martin Eriksen, klarte ikke følge Winkel Holm når hun krevde at «sammenhengen» mellom muslimsk innvandring og trusler måtte få konsekvenser.
De nekter å trekke så vidtgående slutninger og viser heller til at det allerede finnes lover som gir adgang til å utvise mennesker som truer statens sikkerhet.
Det er riktig. Men Winkel Holm mente ikke «statens sikkerhet», men samfunnets sikkerhet, vanlige mennesker og deres friheter. Det er denne som er truet og som gjør at et møte med to utpekte fiender av islamister krever et massivt sikkerhetsoppbud.
Men denne trusselen kunne ikke Mikkel Andersen godta. I juridiske termer heter den «trussel mot den offentlige orden», et meget upresist begrep. Andersen advarte sterkt mot å forsøke å gi innhold til et slikt begrep, for hvordan definere trusselen? I neste omgang kan det ramme noen helt andre. Da forlater vi den liberale staten.
Men for å få ligningen til å gå opp må Andersen bagatellisere trusslene. Grimhøj-moskeen i Aarhus har sendt 27 krigere til Syria for IS. Det er nok til at mange vil ha den stengt. Men Andersen kaller det usympatisk og ubehagelig, men brukte ord som at de rekrutterer folk til «å kjempe for en annen stat». Så er det han selv som svikter den liberale stat ved å bagatellisere og fortegne dens fiender.
Rett skal være rett:
Jens-Martin Eriksen sa problemet var «voldsmannens veto», at Danmark har stiftet bekjentskap med de som bruker vold som politisk middel. Det ikke bare forandrer den offentlige debatt, men ødelegger den. Straffen for dette er i dag tre år og det er en latterlig lav straff. Den skal økes drastisk, sa Eriksen. Her var han plutselig på linje med Winkel Holm og Naser Khader.
Men han glemte å spørre: Hvorfor har det ikke skjedd? Etter alle angrep og attentat. Det er jihadistene som er på offensiven. Ikke demokratiet.
Det er underlig å høre på en debatt der den dansk syrer er mer dansk enn den innfødte Rose.
Naser Khader har kjent den kultur islam er en del av på kroppen. Han beskrev en hendelse fra da han var 11 år. En dag kom politiet til landsbyen og hentet den eldste. Det gikk et stykke tid. En dag gutten var ute og lekte kom politiet tilbake, bremset med hvinende dekk og hev en bylt ut.
Det var den utmagrede torturerte kroppen av landsbyeldsten. Død. Hvorfor kastet de ham ikke ut i ørkenen, spurt Khader. Det er nok ørken i Syria. Han ville forsvunnet sporløst. Men regimet ville at landsbyen skulle se hva som skjedde med den som opponerte.
Nå men dette er Assad, protesteres det. Wafa Sultan forteller noe annet. Da hun studerte i Syria styrtet plutselig noen menn inn i auditoriet og skjøt ned foreleseren foran øynene på studentene. Læreren hadde vakt islamistenes mishag. De ville statuere et eksempel.
Samme logikk. Vold og drap som politisk middel.
Det er denne volden som har kommet til Europa.
Likevel presterer Rose – en manne som selv er truet med døden av disse voldsmennene – å si demokratiet må søke allianse med «dypt troende muslimer» som samtidig er lojale mot det liberale samfunn. Han trakk parallellen til sosialdemokratene som var allierte i kampen mot kommunismen.
Det er forrykt på alle punkt. Hvor mange «dypt troende muslimer» er samtidig lojale til det liberale demokratiet – hadde han enda sagt et konservativt samfunn! Og hva er likheten mellom sosialdemokratene og disse «dypt troende».
Det svikter på alle punkt. Roses kone er russisk. Han har vært korrespondent i Moskva og taler flytende russisk.
Likevel kan han si noe slikt sprøyt.
Vår tid gjør noe med hodene på folk.
-Men for søren, der har jo vunnet, debatten har beveget seg mot deres side, sa Rose henvendt til Winkel Holm.
Det er noe i det, men samtidig er det under vekten av en utvikling som kjennes enda mer trykkende.
Frykten vokser også, sa Winkel Holm og pekte mot lemmene for vinduene. Det første som møtte publikum var synet av maskinpistoler. Er det rart at folk blir redde?
