"Hvis frihed overhovedet betyder noget, så betyder det retten til at fortælle folk det, de ikke vil høre"

George Orwell

Politisk søvngængeri i Norge

10. januar 2013 - Klumme af Hege Storhaug

Hege Storhaug

Islamiseringen af Norge skrider frem, mens eliten lukker øjnene. Læs Hege Storhaugs rapport fra vores nordlige broderland.

Islamiseringen går raskere år for år i det langstrakte landet lengst nord i Europa.

Men akademia og politikere flest klarer ikke, eller vil ikke (?), stikke hull på den verkende byllen.

Det handler om den ideologiske mellomstasjonen, moskeer og ornaisasjoner, før man formes til en jihadist.

Etter at gruppen Profetens Ummah stod frem med trusselbudskapet sitt om å bekjempe det vestlige samfunnets livsnerve, kan ingen lenger benekte hvilke destruktive krefter som har slått røtter i Norge.

Ledende politikere ser dog fremdeles ut til å vandre i søvne, i forrige måned eksemplifisert ved hårreisende uttalelser fra helseminister Jonas Gahr Støre (Arbeiderpartiet) og partileder Audun Lysbakken (Sosialistisk Venstreparti).

Forstår de ikke at det finnes en mellomstasjon før man blir en voldelig salafist?

Skødesløs omgang med virkeligheden

Det er foruroligende å vitne norske toppolitikeres skjødesløse omgang med en virkelighet som lenge burde ha vært godt kjent for dem.

Men det er dessverre verre enn som så: Norges helseminister, også titt og stadig talsperson på innvandrings- og integreringsfeltet, er blant annet villig til å selge ut norsk grunnkultur i møte med kjønnsfascisme:

”Vi må leve med” at en person ikke vil håndhilse på motsatt kjønn (Debatten NRK 1.november), mens Lysbakken i fullt alvor påstår følgende: ”Islamister er like marginale som de høyreekstreme er i det kristne miljøet…” (Dagbladet 6.november).

Uttalelsen til Lysbakken er dessuten i full motstrid til Politiets etterretningstjenestes trusselvurderinger de siste årene, som entydig peker på voldelige salafister som Norges store utfordring. Hvilke høyreekstreme i ”det kristne miljøet” sikter Lysbakken til?

Det har vi ikke fått svar på, tross utfordringer i media. Er det politisk ”ubehagelig” at Behring Breivik faktisk viste seg å være en ensom ulv?

Videre:

Har en ledende politiker som Støre ikke forstått at en person som ikke kan røre det motsatte kjønn med et håndtrykk, har mer i bagasjen av verdimessig grums?

Som at muslimer er overlegne ikke-muslimer, støtte til flerkoneri, forbud mot å gifte seg med ikke-muslim, og gjerne en ”hel shariapakke” med blant annet dødsstraff for frafall og blasfemi.

Antakelig ikke.

I nevnte Debatten påpekte Støre at mange ”barn av innvandrere” tar høyere utdannelse, et håp om at utdannelse motvirker radikalisering.

Et blikk på Islam Net ved Høyskolen i Oslo og Akershus, som ifølge gruppen selv har over 2000 betalende medlemmer, viser at høyere utdannelse langt fra er et botemiddel.

Og flere terrorister bak 9/11 og 7/7 var velutdannede. Videre synes islamiseringen å pågå for fullt ved universitet i europeiske storbyer, som i Storbritannia, der 40 prosent av studenter som bekjenner seg til islam i ulik grad vil ha sharia inn i britisk lov.

De ekstreme som selv er villige til å begå vold er få. De som arbeider intenst for å omvelte samfunnet ideologisk, er mange.

I Norge et ukjent antall tusener, som etter all sannsynlighet øker i omfang. Hvordan kan jeg påstå det? Blant annet ved å sjekke ideologien til sentrale moskeer, moskeer som også de voldelige elementene frekventerer, og bånd mellom personer og grupper.

Eksempelvis Islamic Cultural Centre (ICC), med 3500 medlemmer, der Norges mest beryktede jihadist, Arfan Bhatti, er observert i bønn.

ICC er en filial av bevegelsen Jamaat-i-Islami som endog i ekstreme Pakistan er ansett som ekstrem. Jamaat-i-Islami er stiftet av en av forrige århundrets fremste sunniislamister, Maulana Maududi, mannen som fikk sin drøm oppfylt da det pakistanske lovverket ble islamisert og blant annet den barbariske blasfemiloven så dagens lys.

Så har vi Tawfiiq Islamsk Senter med 5400 medlemmer, med utspring i den somaliske befolkningen. Her har det vært uttrykt bred støtte til de voldelige salafistene i Al-Shabab – uten at det skapte politisk rabalder.

Qadri og Den norske Kirke

Antakelig viktigere, og heller ikke et tema for norske medier: Generalsekretæren i paraplyorganisasjonen Islamsk Råd, Mehtab Afsar, var talsmann i Minhaj ul-Quran i en årrekke, der han er aktiv i styret i dag. Stifteren og lederen for denne verdensomspennende bevegelsen, Tahir ul Qadri, promoterer som kjent klassiske sharialover.

De 3000 medlemmene i Norge fortelles blant annet følgende av Qadri om kritikk av islams profet: ” … de som åpner munnen; muslim, jøde, kristen, vantro, mann eller kvinne vil bli henrettet som en hund!”

Qadri besøkte jo København denne høsten for å promotere budskap om at terror er forbudt i henhold til islam. Islamsk Råds Afsar var til stede på seansen, det samme var Den norske kirken etter invitasjon fra Afsar.

Oppholdet til Qadri ble en veritabel politisk skandale da han ble avkledd som den ekstremisten han er, blant annet som hovedarkitekten av Pakistans blasfemilov, noe han overfor danske TV-seere på strak arm benektet.

I Norge passerte denne skandalen ubemerket, og det var dørgende stille fra kirkehold om deres opptreden sammen med Qadri. Kanskje ikke underlig, all den tid danske medier hjalp kirken godt på vei til å forstå hva den hadde stilt opp på – rundlurt av Islamsk Råds generalsekretær.

Det ferske eksemplet Qadri vitner om den uholdbare tilstanden vi har hatt i debatten om radikalisering av unge sjeler som avviser frihetsverdiene og bøyer hodet ned i ”hellige” shariatekster.

Politikere flest ser ikke ut til å forstå at islam og kristendommen er to ulike størrelser. Påpekt av mang en ekspert: islam er mer juss og derav politikk, enn teologi.

Også derfor har man alle disse spørsmål-og-svar-nettsidene, som imam.no og islam.no, der lærde svarer på hva som er halal og haram, tillatt og forbudt, i henhold til sharia. På førstnevnte opererer Abo Barirah, også kalt Imam Sandnes (Sandnes er en by på Vestlandet). Han tilhører gruppen Al-Hidayah.

En profil, Aisha, spør om man som muslim må støtte dødsstraff (eksempelvis ved sex utenfor ekteskap). Svaret er dette: ”Stemmer!!! Å benekte et vers i koranen er å benekte alle vers.”

Al-Hidayah er ungdomsforumet til Minhaj.

På Skup-konferansen i 2010, den årlige nasjonale konferansen for journalister, intervjuet kjendisen Anne Lindmo Arfan Bhatti, som hadde med seg sin mentor Qamar Ali.

Ali leder Al-Hidayah.

Qamar Ali er også seniormedlem på islam.no, som drives av Basim Ghozlan, forstander av moskeen Det islamske forbundet med 2500 medlemmer.

Ghozlans fremste ideolog er Yusuf al-Qaradawi, som blant annet er kjent for å ville fullføre Hitlers Holocaust. Da Qaradawis våte drøm ble kjent i Norge ville ikke Ghozlan ta avstand fra helten sin. Hvorfor? Fordi uttalelsen visstnok handlet om politikk og Ghozlan kun lytter til Qaradawi i religiøse spørsmål.

Ét mål, én ummah

I sommer arrangerte Ung Muslim fortballturnering der tittelen på invitasjonen var: ”Ett mål. En Ummah.” Ummah betyr en islamsk nasjon underlagt kalifatet og sharia.

Ung Muslim sorterer under Det islamske forbundet.

De få nevnte moskeene mottar millionbeløp i årlig støtte. De behandles som ethvert annet trossamfunn.

Verken politikere flest eller media gidder bry seg om disse åpenbare koblingene mellom erklærte ekstremister som Bhatti og antatt ”moderate” personer og grupper.

I innledningsvis nevnte NRK-debatt sa eksempelvis Støre at ekstremisme må ”frikobles” fra islam. Det skisserte bildet av personer, moskeer og organisasjoner, viser at frikobling ikke er en enkel øvelse. Mildt sagt.

At politikere ikke forstår ekstremistiske grupper i Norge, kan skyldes desinformasjon, som når det statsstøttede Antirasistisk Senter fortalte Stortinget 18.september at Ung Muslim og Det islamske forbundet er ”et av de stedene der det er høyest under taket”!

Ja, skulle det stemme, da kan man vel bare slå fast at det finnes ikke en eneste moské der det er ”høyt under taket”.

Kart og kompass i arbeidet mot ekstremisme må finjusteres. Den vanskeligste byllen i Norge de kommende årene er mellomstasjonen: Hvor skjer radikaliseringen? Det er den byllen vi må stikke hull på.

Et lite hull ble dog stukket i byllen tre dager før kirkeklokkene skal ringe inn julen, ene og alene grunnet vår innsats i Human Rights Service. Igjen handler det om Islam Net, som inviterte den britiske shariaekstremisten Haitham al-Haddad som foredrags- og kursholder.

Her er noen av hans “fanesaker”: ja til kjønnslemlestelse av jenter, kvinner må ikke arbeide, og de er underordnet ektemannen som skal adlydes, jøder er avkom av aper og griser homoseksualitet er nok verre enn drap, frafalne skal drepes, her også om steining av dem som har sex utenfor ekteskap, og her om bortgifting av jenter: jo yngre, jo bedre, bare husk å skjule det for myndighetene i vesten.

At han oppildner til hat mot muslimer som ikke følger hans budskap, føyer seg således inn i mønsteret.

Skulle han få lov til å entre scenen på Høyskolen i Oslo og Akershus? Ja, svarte ledelsen ved skolen. Vi har jo ytringsfrihet, ikke sant, og vi er jo tolerante, ikke sant?

Når ble oppfordring til vold, hat og drap en del av ytringsfriheten og toleranse?

Slik går dagene i det langstrakte landet lengst nord – kontinuerlig forrådet av den norske intelligentsiaen og regjeringen.

Man er ikke ekstrem før man drar til Syria som jihadist, visstnok.

 

Hege Storhaug er  informationsleder i tænketanken Human Rights Service

Læserkommentarer på trykkefrihed.dk bliver lagt på uden moderering og først bagefter gennemset. Vi opfordrer læsere til at holde en civiliseret tone og at afstå fra grove personangreb. Redaktionen forbeholder sig ret til at slette indlæg, der ikke holder sig inden for disse retningslinjer.

Der er lukket for flere kommentarer til dette indlæg