Farshad Kholghi: Verden er ét land. People's Press, 206 sider, 199 kr.
Hans far er bahaier; hans mors aner er muslimske. Men for skuespilleren Farshad Kholghi, som han forteller i sin intelligente og gripende selvbiografi Verden er ét land, var det grunnleggende bahai, ”en knap 160 år gammel iransk religion, der kort sagt går ind for ligestilling, frihed, oplysning til alle og en demokratisk tankegang”. Likevel anser han seg selv som ”verken bahai eller muslim, kristen eller jøde.”
"Min religion er min samvittighed…. For meg er verden ét land, der huser ét folk, menneskeheden. De universelle menneskerettigheder bør være vores udgangspunkt."
Og når det gjelder menneskerettigheter vet forfatteren hva han skriver om. Født i Iran under Shahen, opplevde han som guttunge den ”tidsmaskine, der skulle sende vores land tilbage til profeten Muhammeds tid” – dvs. Khomeinis islamske revolusjon.
Kholghis redegjørelse av måtene dagliglivet endret seg på etter omveltningen er levende. Over natten ble en velutdannet slektning omformet til en islamist som skrek ”Allahu akbar!” ut av vinduer. Latteren stanset og alvoret grep fatt i befolkningen. (”Humor er, hvis ikke ligefrem selve jordens salt, så i alt fald demokratiets.”) Kholghi og hans medelever måtte ”rive hele, ’uislamiske’ kapitler ud af vores skolebøger”. På tv ble Hollywood-filmer erstattet av grov nordkoreansk propaganda som fremstilte amerikanske soldater ”som depraverede skurke”. Sistnevnte inspirerte riktignok guttens barneleker; i skolegården spilte han stadig en ”amerikansk kommandosoldat, der reddede mine kammerater ud af fjendens fangelejr og tilbage til den frie verden”.
Den frie verden
For den unge Farshad var dette ikke bare lek; hans stadige håp var at amerikanske styrker ville invadere og redde hans land og familie. Men det skjedde aldri, selv etter at gisseldramaet på den amerikanske ambassade i Teheran begynte i 1979. Året deretter, da Saddam gikk til angrep mot Iran, og muligheten oppsto at Farshad, som nå var en tenåring, skulle i en ikke altfor fjern framtid bli innkalt til å kjempe for ayatollahens totalitære regime, bestemte Farshads foreldre seg at tiden var inne for å romme landet. Alle som ironiserer over uttrykk som ”den frie verden” bør lese Kholghis rørende beskrivelse av hans flukt med moren og søsteren (faren kom etterpå), hvor høydepunktet var hans mors fjerning av sløret etter at de hadde krysset den tyrkiske grensen; ”et håndgribeligt bevis på, at vi nu var ude i friheden”.
Og så til Danmark, hvor en slektning allerede bodde og hvor familien etter hvert ble bevilget asyl av humanitære grunner. Farshad hadde mange fordeler i forhold til andre innvandrere; hans foreldre var sofistikerte og meget bereist, og oppmuntret ham til å lære språket, finne danske venner og delta i det store samfunnet. De lærte ham ikke å bli opptatt med angivelige fornærmelser eller å utnytte sin status som ”en stakkars flyktning” eller betrakte seg selv som offer. Viktigst av alt var familien svært takknemlig for den friheten og de mulighetene som Danmark tilbød.
Likevel gikk tilpasningen ikke helt glatt for gutten. For det første var det forutsigelige identitetsforvirringer; Farshad, som syntes det var pinlig å leve under andres nåde, latet i en periode som å være en amerikansk utvekslingselev, og foretrakk å snakke engelsk fremfor dansk; en gang løp han fra stedet istedenfor å erkjenne sin egen far, en episode som gjenstår som hans mest smertefulle erindring. Farshads fremstilling av denne helt forståelige forvirringsfasen er både hjerteskjærende, morsom og vis.
Blandt kriminelle
Så var det en typisk villedet skolepolitikk hvorved Farshad ikke ble blandet med danske barn, men plassert i ”modtageklasser” sammen med ”hårdkogte kriminelle” som ”gikk med knive og handlede stoffer”. Målet var å unngå ”traumatiserende kulturchok”; virkningen var å traumatisere – og forhindre integrering. ”Jeg forstod ikke konceptet; hvorfor gå i en dansk skole, hvis jeg alligevel ikke kunne være sammen med danske børn? Pointen var jo, at jeg skulle lære dansk.”
Farshad gjorde opprør, og moren førte hans sak for Flygtningehjælpen; kunne han ikke plasseres i en alminnelig skoleklasse, ”ligesom man gør med fremmedsproglige børn i USA og Australien”? Nei, beklager; myndighetene opererte ut fra en ideologi som ikke ville la seg påvirke av virkeligheten. Farshad meldte seg ut av skolen, og kom heldigvis omsider inn ved en kostskole i Grindsted, hvor han dessuten fikk en vesentlig lærepenge; at det er mye mer tilfredsstillende å få ekte respekt – og selvrespekt – fordi man jobber hardt og utvikler ferdigheter enn å leve av medlidenhet.
Kholghis hovedbudskap er klart. Friheten er dyrebar; integrering er positivt; et multikulturalistisk tenkesett som nedvurderer frihet og integrering kan være farlig. Kholghi har lite til overs for ”velmenende politikere og debattørerer” som hyller uintegrerte og udemokratiske ledere i det muslimske miljøet mens de ser skjevt til innvandrere som finner seg til rette som enkeltindivider i storsamfunnet. Politikens sjefedaktør Tøger Seidenfaden har eksempelvis klaget at Naser Khader er ”så assimileret” at han ”ikke længere nyder troværdighed hos ’sine egne’”. Kholghis reaksjon:
"Dermed mener Seidenfaden tilsyneladende at Khader bør tale på vegne af alle muslimer. At rigtige muslimer partout skal opføre sig, som imamerne beordrer. Konklusionen må være, at Seidenfaden går ud fra, at de indre, grundlæggende værdier må være anderledes hos personer med en lidt kraftigere pigmentering end etniske dasnskeres. Det er for mig racisme i sin groveste form."
Helt enig.
Satirikeren
Kholghi ble en kjendis i Danmark pga hans deltagelse i en parodisk tv-serie, ”OPS”, som hovedsakelig handlet om dansker og innvandrere. Opplevelsen foranlediger noen refleksjoner over spørsmålet om satire og ”krenkelse”.
"Satiren kan ikke være høflig, for så bliver den ufarlig og forudsigelig. Satire skal netop være grænseoverskridende. … At lave endnu en sketch med Bush, Fogh og Pia Kjærsgaard er ren hygge. At turde gå ind og se på, hvilke undertrykkelsesmekanismer der driver visse samfundsgrupper i Danmark lige omkring årtusindeskiftet, er i det mindste nytænkende. Især, hvis der er tale om en samfundsgruppe, vi har for vane at kategorisere som 'ofre'. At 'ofre' også kan skabe ofre, er et tabu af de helt store."
Kholghi skrev flere sketsjer for ”OPS” som drev ap med islamsk kultur, men de ble forkastet; det var greit å gjøre narr av etniske dansker, men islam og ”Profeten” var et forbudt område. Ingen overraskelse; denne regelen synes å gjelde i stort sett all europeisk og nordamerikansk tv.
Religiøse autoriteter
Da Kholghi satt Iran bak seg trodde han at han også hadde sagt adjø til islamisme; i stedet har den gradvis gjort innhogg i Danmark. Muslimske menn, som en gang pleide å opptre ”med en vis reserverethed”, begynte å oppføre seg overfor ikke-muslimer som ”magthavere med en indiskutabel religiøs autoritet”, tilsynelatende fordi de mente ”at verden tilhører de rettroende.” Dessuten valgte flere og flere nå å ”melde sig ud af det danske samfund”. Problemene som var rotfestet i islam ble en stadig større del av det danske dagligliv, men forble et ikke-tema i mediene.
Kholghi har klart opplevd dette som en personlig utfordring; hvis politikere og journalister ikke vil ta fatt i ubehagelige forhold, så vil han gjøre det. Dermed har han holdt foredrag om multikulturalismens farer og frihetens dyrebarhet. Dansker, har han sagt, skal ikke tilpasse seg til et flerkulturelt samfunn, men snarere hjelpe innvandrere til å integrere seg i et demokratisk samfunn. Som svar på påstanden om at islamistene ”er dybest set ligesom os”, sier Kholghi: ”Mennesker, der bekender sig til totalitære ideologier, er netop ikke ’ligesom os.’”
Som medlem av LOs ”kulturvismandsråd” har Kholghi også arbeidet for at folkeskolebarn og elever i muslimske friskoler, ”skulle lære, hva frihed og demokrati virkelig indebærer”. For mange av oss er dette åpenbart et ærverdig mål, men takket være multikulturalismen prioriterer millioner i Vesten ”respekt” for ”andre kulturer” (uansett hva de kulturene innebærer) og betrakter frihet som et meningsløst slagord. På en konferanse om det flerkulturelle samfunn tilrådet Kholghi ”at man skal være tro mod de universelle, demokratiske værdier” istedenfor å inngå et kompromiss med udemokratiske verdier. Publikum likte budskapet, men arrangørene ble skuffede; ”Det havde ærlig talt ikke været, hva de havde forventet at høre.” I multikulturalismens verden forventer man altså at vestlige folk vil si slike ting, men ikke mørkhudede menn med navn som Kholghi; det er jo intet andre ord for det enn rasistisk.
Så kom 11.9, og i de venstreorienterte apologetenes forskrudde tolkninger ble ”morderne … ofrene, og ofrene … morderne”. Og deretter karikaturstriden, hvor Kholghi var sterkt uenig med de som hevdet at profeten fortjente en spesiell grad av respekt; ”Når en religion opfattes som en autoritet i den altomfattende grad, som islam bliver, er det desto mer grund til både kritikk og satire.” Nettopp. Det er ikke overraskende at nylige utviklinger i Danmark har minnet Kholghi om Khomeinis Iran – men det er skremmende at så mange innflytelsesrike dansker verken forstår eller bryr seg om problematikken.
Denne boken tilbyr en sjarmerende og fengslende beretning om forfatterens fortid. Men den byr på mye mer. Den er nemlig en lidenskapelig, kunnskapsrik og overbevisende advarsel om den fremtiden som venter hele Vesten om vi fortsetter å lukke øynene for den dystre virkeligheten som Kholghi ser så klart og beskriver så kraftig.
